Tygger og tygger...

All bæsjinga inne hadde selvfølgelig en årsak, han var dårlig i magen. Spesialfor er kjøpt inn, men det er håpløst å trene med. Bikkja tygger og tygger på hver minst kule, men bra i magen er han blitt:)

Valp på billigsalg...

I dag kunne nok noen fått kjøpt arran veldig billig. Etter at jeg kom hjem og luftet arran klokka fire(jan erik hadde da vært hjemme i mange timer) greide han å tisse inne en gang og bæsje 3! ganger for jeg kom fra trening kl ni. Enda han hadde vært ute 5 ganger...

Sover godt!

Etter en lang dag er det godt å slappe av, og det kan vi gjøre hvor som helst :-)

Dagen begynte som vanlig kjedelig, med å være hjemme alene noen timer. Pia kom å hentet Arran i 12tida, og da var det klart for action! Nå er både Tori og Mara mer enn godkjent! På kvelden tok vi en liten tur i marka med Inger Helene med familie, og Balder (hennes store svarte Briard). Hadde tippet at Arran ville synes han var litt skummel, men etter få minutter gikk de side om side som de aldri hadde gjort anna. Planen var å trene litt felt, men valg av terreng var "litt" dårlig, jeg lærte iallefall at små springer valper IKKE kan fly riktig ennå....

Ingen marginer!

Med arran får man virkelig det man belønner, uten noen som helst feilmarginer! Artig og utfordrende:-) i dag har vi trent på å løpe til plassen sin ved kjøkkenet og ligge der. Det gikk ganske bra og ved middagsbordet ligger gutten å tilbyr atferder. I kveld tok vi fram kassen igjen. Han løper raskt å stiller seg opp med forlabbene oppå, men i forsøk på å få bevegelse i baklabbene greier jeg å belønne at han går opp på kassen. Med Oban ville jeg da bare kunne klikket noen ganger for å stå rett noen ganger, men må får jeg fult av atferder oppe på boksen. Lar han holde på litt, tilslutt løper han i full fast igjennom hele stua og legger jeg i hundesenga:)

Ellers er han en ren piraia i perioder. Biter på alt og alle. Om det ikke er noe i nærheten kan han faktisk 'beite' rett på gulvet. Stakkars einar har bitemerker på ryggen!

Når man spiser...

... biter man ikke. Dette er nok konklusjonen til einar som benytter enhver anledning til å gi arran mat:)

På sopptur med far!

En kjempe hund!

I dag har vi vært ute med Maja og lille jaktcocker Cirkus(7mnd). Løs ble Cirkus litt i villeste laget for Arran. Men på tur i bånd gikk det helt greit. De vandret i regnet sammen i en times tid. Vel hjemme er det godt å sove på fanget til far!

Men jeg blir bare mer og mer overbevist om at vi har fått en kjempe hund! Han er matgal og lett å leke med!

Han kommer uttpå kvelden og vil trene. Og han tilbyr bra med grunnferdigheter allerede, selvom vi bare leker ennå.

På første tur i dag tidlig møtte vi en for Arran rar dame med høyhelte sko og en skummel trillekoffort. -En yppelig mulighet til god miljøtrening! Etter to belønninger skjønte viste han tydlig at han hadde skjønt hva jeg ville. Full gallop etter trillekofforten, stoppet før han kom til enden av båndet og så på meg. Passet på at jeg kun belønnet når han hadde fokus på kofforten. Damen med trillekofforten trodde sikkert jeg var gal, men hvem bryr seg om det når man har hatt en god treningsøkt?

Trening på flytebrygge!

Arrans pysete atferd ute har bekymret meg litt. Han er en stor pyse, at verden er litt skummel er jo normalt hos valper, men at andre hunder skal være så fryktelig er verre. Men vi trener, hver dag. Tassen dachsen til Anne Marit går nå helt greit, og Engelsk setter Mara går nå også greit.

Tirsdag bar turen ut på flytebrygga på solsiden. Hele familien i regnet (Einar satt i sele på ryggen min). Etter ca 3 min virket det ikke som Arran brydde seg særlig om at underlaget beveget seg, bare han fikk mat!

Arran er blitt husvarm...

Fra ha vært veldig pysete i hus, og stort sett diltet etter oss, viste Arran i går kveld at han nå var husvarm. Han kom glad og fornøyd bærende på en sko!
Han sov greit igjennom natta, og har i løpet av dagen funnet Einar slett ikke så farlig som først antatt. Han har sovet bra i løpet av dagen, hatt flere dupper i "bingen" sin, og noen på fanget til Jan Erik. Han sover som dere ser i de undeligste stillingene, og på ryggen i fanget til Jan Erik sover han med munnen åpen! I følge Jan Erik oppfyller han alle krav til en god hund, -det er jo bare ett, være god fanghund :-) Matlysten har tatt seg opp betraktlig, og han har begynt å gjøre husarbeidet rundt stolen til Einar. Har hatt noen treningsøkter på stå, sitt og ligg i dag og. Treningen har ikke akuratt foregått i rolige omgivelser som anbefalt, men han viser seg svært så "willing to please" eller "willing to eat"...

Arran er hjemme!

I går dro jeg til oslo å hentet Arran. Jeg var nok mer nervøs enn spent, men mest av alt veldig veldig forkjøla. Mamma og Pappa lekte transportbyrå, men jeg tror de synes det var veldig koslig å få treffe lille Arran de og. Etter litt kaffe, hundeprat og underskriving av papirer satte vi snuta nordover. Endel klynking på flyet ble det, men ellers var han eksemplarisk hele veien, han tisset ikke engang før vi kom ut på værnes (han hadde blitt tilbudt aviser før det). Når vi kom hjem var det en veldig spent Jan Erik som ventet. Det tok litt tid før Arran faktisk fikk undersøke huset, for Jan Erik skulle kose! Natta gikk greit nok, han sov nok litt urolig. Vi endte opp med en løsning der jeg sov på gulvet i stua, mens Arran lå i lillegangen som er hans nye hule. Var ute på en kort tissetur kl seks, og sov videre til kvart over sju, men da fikk det være nok synes Arran!

Einar og Arran møttes i morres. Arran begynte med å overfalle en litt forundret Einar som prøvde å trekke seg unna. Etter morgenstell av Einar ble rollene helt snudd om, Einar var klar for action og det ble litt i meste laget for Arran som faktisk søkte tilflukt i kroken sin. Utenfor satt Einar å hylte for at han ikke fikk komme inn... -Dette kan bli en fest :-)

Formiddagen i dag har vært aktiv, Arran hadde ingen intensjoner om å slappe av. Så tilslutt satte jeg på han et kort bånd, så nå sover han på foten min. Det gjør heldigvis underverker på de fleste valper! Ute er det regn og surt, det ser ut som Arran synes det er akuratt like koselig som folka...

Valpene 6 uker...

Tirsdag var vi igjen å så på valpene, og de er blitt kjempe fine. Og var blitt individer, ikke bare søte valper. Det er jo ennå litt tidlig å plukke ut valp, men vi fikk iallefall et godt inntrykk. Alle valpene var kjempe sosiale! Det var ekstremt vanskelig å forfytte seg i valpekassa for man hadde 9 stk valper bokstavligtalt over, under og ved siden av føttene dine. Ingen hadde ennå noe ekstremt valpebiting, men det er sikkert bare fordi de er unge ennå. -De to hannvalpene som skal velges ut før oss er alt tatt ut (begge tydligvis kun på utseende), så vi stod fritt til å velge blandt de 6 "gjenværende" hannhundene :-) Dvs oppdretter hadde en valp hun ikke ville selge med det første, han gnall mye (men ingen av de andre tok etter), og hun mente det var best hun startet med han selv.

- Etter oppdretters anbefalinger tok vi ut tre av valpekassa. -Disse annså oppdretter var relativt lett til å få til å leke (noe som stemte). Alle valpene var preget av at gulvet var litt i glatteste laget for små vesner uten full kroppsbeherskelse. Valp nr 1 var en sosial liten gutt. Litt skeptisk for å undersøke omverden, men gjorde det så lenge vi ikke gav han noe som helst oppmerksomhet. Tok vi han opp slappet han av med engang. Valp 2 var den vi likte best. Han var tøff nok til å undersøke verden rund, lage litt bråk med en matskål som lå veltet ol men med engang en av oss gav han noen form for oppmerksomhet var han tilbake og lekte/koste med oss. Ikke like kul når han ble løftet opp, han slikket i fjeset og synes nok det var kjedelig å ligge stille, men det tok ikke mer enn 1min eller så før også han var gele i hendene våre. Hund nr 3 var en freidig type, han greide seg selv mer eller mindre. Ja han lekte bra med oss, men når han hundersøkte verden gikk han alene. Og hadde det ikke vært fordi han var fysisk sperret for det kunne han nok fint gått i fra oss. -Vi var begge enig om at han ville vi ikke ha...

Med mindre det skjer store endringer i kullet (her må vi bare stole på oppdretter) blir det valp nr 2 som kommer til oss om 2uker.

Hvem er Arran?

Å erstatte lille rare Obigutten vår er nok umulig. Vi kan nok kanskje få en hund som er enklere å trene, men en hund med så mye personlighet kommer vi nok aldri til å få. Men en helt normal hund får duge det og ;-) Vi har bestemt oss for å kjøpe valp. Å ta inn en voksen hund etter Oban ville ikke vært rettferdig ovenfor den nye hunden.

Rasen kom ganske raskt nemlig Engelsk Springer Spaniel, av jaktlinjer. Dette er en støtende jakthund som jobber innenfor skuddhold. Rasen har også mye motor, og er relativ "lettdressert" slik at forhåpentligvis får jeg meg også en dugenes lydighet/agility hund også. For å bli bedre kjent med rasen har vi sett noen som bor her i trøndelag, og to helger siden var vi også på jakthundkurs for støtende fuglhunder, der instruktøren hadde med seg to og en deltok.

Oppdretter derimot var ikke like enkelt. Sist helg var vi å så på to kull i oslo området. Begge med trivlige mødere, og fine var de! Er helt sikker på at vi kunne fått veldig bra hunder fra begge kullene. Men vi måtte tilslutt velge. Valget ble da en valp (hannhund) fra kennel streamside http://www.streamside.nu/valper_kullP2.html og navnet blir Arran. Hvilken valp det blir er ikke avgjort ennå siden valpene er så små. Vi skal å se de igjen på tirsdagen (valpene er da ca 6uker), og får hente han helga den 26/27 september.

Bildet er forøvrig tatt av Knut Framstad, oppdretter til kullet.

Takk for alt Obigutt!

Siden vi har vært på ferie, har Oban vært hos Jan Erik sine foreldre på vestlandet. I dag kom den utrolig triste beskjeden om at Oban hadde sprunget ut i veien (han hadde sikkert teften av en fugl!) å blitt påkjørt. Han døde momentant da hodet traff et dekk og kroppen var uten synlige skader.

Mer spesiell og rar (både på godt og vondt!) hund må man nok lete lenge etter. Oban kom til oss april 2003, utstressa, radmager og redd for alle mulige rare ting etter misshandling av forgje eier. Han kunne ikke noe som helst, bortsett fra å løpe etter fugl, men det var han også svært så dyktig til ;-) Dette har gitt mye frustrasjon, tårer og latter både for meg og Jan Erik, andre som har passet han, treningskamerater og naturfotografer i nidelva.

Noe av det som gjorde Oban så spesiell var at han alltid var glad, han var like glad for å komme ut, som å komme hjem igjen (selvom turen var bare rundt kvartalet). Han kunne bli lykklig over et griseøre selvom han ikke hadde noen intensjoner om å faktisk spise det. Han var kjempe happy over å få lov til å komme opp i sofa'n (som han enten lå i og "latet som" han ikke eksisterte, eller satt på ryggen som en gammel gubbe). Når vi satt i sofaen, tagg han om å få komme opp. Satt noen med en ledig hånd, var det fort en snute som vippet seg under og førte hånda nedover ryggen - til den var over rompa - for klødd skulle en jo!

Oban hadde verdens største tålmodighet og festblære! Vi fikk gjøre akuratt hva vi ville med den hunden, han bare satt der og ventet på at vi skulle bli ferdig (også når blodet rant fra en av dei mange skadene han pådro seg). At han ikke fikk ta mat på gulvet eller i skåla si før vi sa det var greit, var en ting Oban tidlig fikk lære hos oss. En dag la Finn litt leverpostei i skåla hans, gikk på badet og dro på jobb. Etter å ha hentet sykkelen sin gikk han inn for å hente noe. Der satt Oban å stirret på leverposteien sin som nå var dekket av sikkel. Snakk om tålmodig bikkje! Etter at Einar kom, gjorde søvnmangel og dårlig kommunikasjon at Oban av og til ikke fikk pisse om morran. Men hva gjorde vel det? Einar fekk no mat - og der kom altid noko på golvet til Oban. Så lenge han også fikk litt kos var alt bra, og det kunne gå langt utpå dagen før vi faktisk forstod at bikkja ikke hadde vært ute.

Oban hadde en god treningsmotor, når kondisen var bra kunne vi trene 2 timer uten at jeg så at intensiteten gikk ned. De første årene vi hadde han tok jeg gjerne en sykkeltur før vi skulle på lydighetstrening, bare for å få ut litt overskuddsenergi. Desverre glemte han fortere enn han lærte, så det ble mye nyinnlæring. På agiltybanen tok gleden over å få springe som regel overhånd, det hente jo at han bare koblet ut og løp til skogs, men som regel gikk han rundt banen. Bare ikke helt samme vei som meg - det var jo så herlig å løpe!

Vi har mange ganger tenkt tanken på at Oban ikke ville bli en gammel hund. Han var litt i villeste laget ute (definitivt meget ung til sinns!), og mer eller mindre ufølsom for smerte. Selv når en slem rottweilertispe på buranbanen rev istykker foten hans ville han fortsette å trene lydighet! Han var uvøren når han løp i terreng, og det var ikke uvanlig at han kom fra tur med en rift i pels eller føtter. Senest på hytta nå i sommer oppdaget jeg at det var store sprekker i to av potene, uten at det så ut til å bry Oban det minste. Han fekk no springe så mye han ville i skogen - hva gjør vel da litt sprekker i potene!

Men all sin sjarm, glede, rare fakter, med skinn til en ekstra hund, dobbelpels som ikke satt fast - vil Oban bli dypt savnet av alle!

Til minne om Eina

Tirsdag kom den utrolig triste meldingen om at lille Eina var gått bort, bare 2,5år gammel. Natt til fredag begynte hun å hoste blod, uten at noen prøver kunne forklare hvorfor. Eina var en fantastisk hund, og Obans lille støttekontakt. Hun var nemlig den hunden som lærte Oban å leke med andre hunder. Hun vil bli savnet av mange!

Dårlig kondis...

Vi har nå begynt sykkeltreningen igjen, og tilstanden er sørgelig DÅRLIG! Syklet en runde rundt kirkegården, og alt på første tilbaketuren (pleier normalt å sykle 2-3runder når bikkja er i ok form), måtte jeg begynne å trå selv. På slutten trakk jeg nesten bikkja, -det gikk iallefall veldig sakte, før vi gikk siste biten(kanskje greit å ta med bånd?).

Ellers har vi funnet ny treningsekvipasje. På fredag gikk vi ned på banen for en lydighetsøkt, og det var faktisk noen andre som trente lydighet der :-) Så da ble det "fellesdekk" (kan det kalles det når det kun er to?), og forstyrrelser.

Et minne om "gamledager"

Endelelig har jeg hatt overskudd til å aktivisere Oban skikkelig, slik han fortjener. Siste uka har det kun blitt et par økter på lydighetsbanen, men bikkja har skikkelig dårlig kondis så han holder ikke ut lenge... Men i helga har vi både trent lydighet, syklet tur og vært i skogen.

Oban har blitt 'storebror'

I dag kom en 'liten' gutt til verden, så nå må Obi finne seg i å dele oppmerksomheten med en til. Man tror han vil like å få en litt mer aktiv eier igjen:)

Liten oppdatering:
Einar er navnet... Han var 4250g og 51cm når han kom til verden. Alt står bra til med alle tre eller fire (holdt på å glemme Obi i tellinga ;-) Formen er faktisk overraskende bra, i dag har vi vært på tur og kost oss i fine været. Det ligger noen bilder på picasa siden min, -se link til høyre.

Strikkmotor!

Ingen hemmelighet at Obi ikke er i sin livs form for tida... Og han er bare så ufattelig dårlig til å disponere krefter, er er det full speed til det ikke er noe mer å hente. Ganske enkelt for meg som trener å vite når vi må ta pause iallefall:)

Kongen på haugen:)

Lillegutt har funnet ut at mamma's store mage bare gjør henne eksta god å ligge på! Han legger hodet på magen og lytter. Lurer litt på hva han hører der inne og hva han egentlig forstår...

www.hundetrening.net

Domenet er endelig oppe å går igjen etter lang tid i brakk. Først gikk jo serverkonfigureringa vår at skogen (og jeg kan ikke nok til å fikse det), så skulle flytte det i mars og etter det ble alt bare rot.. Men nå ser det endelig ut til å fungere igjen :-)