lørdag, august 08, 2009

Takk for alt Obigutt!


Siden vi har vært på ferie, har Oban vært hos Jan Erik sine foreldre på vestlandet. I dag kom den utrolig triste beskjeden om at Oban hadde sprunget ut i veien (han hadde sikkert teften av en fugl!) å blitt påkjørt. Han døde momentant da hodet traff et dekk og kroppen var uten synlige skader.

Mer spesiell og rar (både på godt og vondt!) hund må man nok lete lenge etter. Oban kom til oss april 2003, utstressa, radmager og redd for alle mulige rare ting etter misshandling av forgje eier. Han kunne ikke noe som helst, bortsett fra å løpe etter fugl, men det var han også svært så dyktig til ;-) Dette har gitt mye frustrasjon, tårer og latter både for meg og Jan Erik, andre som har passet han, treningskamerater og naturfotografer i nidelva.

Noe av det som gjorde Oban så spesiell var at han alltid var glad, han var like glad for å komme ut, som å komme hjem igjen (selvom turen var bare rundt kvartalet). Han kunne bli lykklig over et griseøre selvom han ikke hadde noen intensjoner om å faktisk spise det. Han var kjempe happy over å få lov til å komme opp i sofa'n (som han enten lå i og "latet som" han ikke eksisterte, eller satt på ryggen som en gammel gubbe). Når vi satt i sofaen, tagg han om å få komme opp. Satt noen med en ledig hånd, var det fort en snute som vippet seg under og førte hånda nedover ryggen - til den var over rompa - for klødd skulle en jo!

Oban hadde verdens største tålmodighet og festblære! Vi fikk gjøre akuratt hva vi ville med den hunden, han bare satt der og ventet på at vi skulle bli ferdig (også når blodet rant fra en av dei mange skadene han pådro seg). At han ikke fikk ta mat på gulvet eller i skåla si før vi sa det var greit, var en ting Oban tidlig fikk lære hos oss. En dag la Finn litt leverpostei i skåla hans, gikk på badet og dro på jobb. Etter å ha hentet sykkelen sin gikk han inn for å hente noe. Der satt Oban å stirret på leverposteien sin som nå var dekket av sikkel. Snakk om tålmodig bikkje! Etter at Einar kom, gjorde søvnmangel og dårlig kommunikasjon at Oban av og til ikke fikk pisse om morran. Men hva gjorde vel det? Einar fekk no mat - og der kom altid noko på golvet til Oban. Så lenge han også fikk litt kos var alt bra, og det kunne gå langt utpå dagen før vi faktisk forstod at bikkja ikke hadde vært ute.

Oban hadde en god treningsmotor, når kondisen var bra kunne vi trene 2 timer uten at jeg så at intensiteten gikk ned. De første årene vi hadde han tok jeg gjerne en sykkeltur før vi skulle på lydighetstrening, bare for å få ut litt overskuddsenergi. Desverre glemte han fortere enn han lærte, så det ble mye nyinnlæring. På agiltybanen tok gleden over å få springe som regel overhånd, det hente jo at han bare koblet ut og løp til skogs, men som regel gikk han rundt banen. Bare ikke helt samme vei som meg - det var jo så herlig å løpe!

Vi har mange ganger tenkt tanken på at Oban ikke ville bli en gammel hund. Han var litt i villeste laget ute (definitivt meget ung til sinns!), og mer eller mindre ufølsom for smerte. Selv når en slem rottweilertispe på buranbanen rev istykker foten hans ville han fortsette å trene lydighet! Han var uvøren når han løp i terreng, og det var ikke uvanlig at han kom fra tur med en rift i pels eller føtter. Senest på hytta nå i sommer oppdaget jeg at det var store sprekker i to av potene, uten at det så ut til å bry Oban det minste. Han fekk no springe så mye han ville i skogen - hva gjør vel da litt sprekker i potene!

Men all sin sjarm, glede, rare fakter, med skinn til en ekstra hund, dobbelpels som ikke satt fast - vil Oban bli dypt savnet av alle!